Elina Nesheim

Sitter her på Gardemoen og grubler over diverse ting jeg egentlig ikke har hatt tid på å tenke på i det siste. Litt rart egentlig, for jeg har ikke gjort så masse til at jeg egentlig ikke hadde tid. Kanskje jeg egentlig bare har forskjøvet det hele, ikke ville tenke. Men nå sitter jeg jo her, med flere timers tenketid. Jeg "snur og vender på hver eneste hjernecelle", mens jeg suser i tankene om livet, meg selv og kjærlighet. 

Livet behandler meg ikke særlig pent for tiden, selvom det ser sånn ut. På utsiden virker det som jeg har alt i verden, men sannheten er at egentlig så faller brikkene fra hverandre. Jeg trodde endelig at jeg hadde overgrepet, men har skjønt nå at det var langt i fra tilfellet. Jeg feiler på alt det er mulig å feile på, og orker ikke å prøve en tredje eller fjerde gang på å reise meg igjen. Jeg orker bare ikke, men likevel smiler jeg.

Jeg har egentlig aldri vært fornøyd med meg selv, ikke før og ikke nå. Har hatt tider der jeg nesten syns at jeg er ok nok, men så kommer det tunge tider, lettere tider der jeg ikke kan fordra meg selv. Likevel går jeg rundt og later som jeg er selvsikker, fornøyd og tilfredsstilt av meg selv. Jeg kan til og med i blant virke som jeg liker meg selv for godt, og at jeg er aldeles høy på pæra. Men inni meg bryter jeg sammen for hvert trekk på smilebåndet. 

Når det kommer til kjærlighet er det egentlig ganske blankt. Men plutselig, helt uten forvarsel, dukker disse pirrende, kjærlige følelsene opp. Jeg merker jeg oser av tanker og følelser som blusser opp i kinnene mine. Jeg blir varm i kroppen ved tanken på å elske og bli elsket tilbake. Hvor disse følelsene kommer fra, vet jeg faktisk ikke... Det er liksom ingen.. Bare fantasi og dagdrømming. 

 



Dagdrømmer du mye?

Tu, llegaste a mi vida para enseñarme. Tu, supieste encenderme y luego apagarme. Tu, te hiciste indispensable para mi. Y con los ojos cerrados te segui, si yo busque dolor lo consegui. No eres la persona que pense, que crei, que pedi.

Mientes, me haces daño y luego te arrepientes, ya no tiene caso que lo intentes. No me quedan ganas de sentir. Llegas cuando estoy a punto de olvidarte, busca tu camino en otra parte - mientras busco el tiempo que perdi, y hoy estoy mejor sin ti.

Voy de nuevo recordando lo que soy, sabiendo lo que das y los que doy, el nido de buscaste para ti. Y el tiempo hizo lo suyo y comprendi las coas no suceden porque si - no eres la persona que pense, que crei, que pedi.

Hoy estoy mejor sin ti. 

//camilia

Aldri vil de kunne bortforklares, aldri vil de forsvinne. Alltid vil de være et minne på elendighet, nedstemthet og hat. Alltid vil jeg bære de med et håp at de vil med tiden viskes ut fra historien, at de en gang blir glemt. Alltid vil jeg håpe at en gang vil huden være myk som silke, der arrene i dag har satt sine spor. Men jeg vet at de vil alltid være med meg, minne meg på hva jeg er, hva jeg har gjort og hvordan jeg har merket kroppen min for livet.

Kuttene var dype nok til å sette arr. Armene er fyllt med streker som minner meg på hvem jeg en gang var, hvem jeg frykter og hvem jeg vil glemme. Uansett hvor mye jeg prøver å glemme, vil den personen som satt spor, alltid komme tilbake. Når jeg minst venter det, suser de vonde følesene, de håpløse tankene inn i meg og setter seg fast. De samme kjennslene som har satt seg fast på utsiden av kroppen. Jeg merket kroppen min for livet.

De kommer av sinne, raseri og selvhat. Jeg straffer kroppen for tankene jeg har dypt inni meg, de uforklarige følesene som ikke forsvinner, straffer kroppen i et endeløst håp om at tankene vil forsvinne. Jeg straffer kroppen i et forsøk på å tilgi meg selv for mørke tanker som ikke skal komme ut i live, jeg merker likevel kroppen min for livet.

De kommer av følelsesløse tanker, når øynene er tørre og jeg ikke husker sist jeg gråt. Redselen for at jeg aldri skal føle noe igjen, er stor. I et vondt forsøk i å sette gang på følelser, risser jeg inn blodige sår, jeg prøver å føle smerte, men alt er borte. Endog merker jeg kroppen for alltid. 

Da jeg endelig er med på tanken om et livløst, harmoniløst liv,  uten smerte og uten glede, kommer den indre uroen tilbake. Et kalas med uforklarlige smerter som fyller kroppen. Smertene er for store til å gi slipp på, for endelig kjenner jeg noe. For å være sikker på at alt ikke bare er en drøm, skjærer jeg opp huden og gråter gledestårer for de kroppslige smertene. Jeg merker igjen kroppen for alltid.

Så sitter jeg her, med armer fyllt av store, røde og hvite striper. Striper som aldri vil gå bort. Striper som minner meg på hva jeg har gjort, hvordan jeg hadde det og hva jeg en gang kommer til være igjen. De minner meg daglig på det indre monsteret, på uroen og på redselen for å miste meg selv. Hva jeg aldri skjønner er hvordan jeg mister meg selv, bit for bit, når jeg merker kroppen min for alltid. 



Hvis menn fikk menstruasjon, hadde det ikke vært så bra. For det finnes ingen grenser hva menn er stolte av. Jeg tror de ville skrytt av hvem det var som blødde best, og om hvor vondt det gjorde og hvem som tålte mest. Og en gang i måneden ville mannfolk ha en uke fri. Å synes synd på seg selv, er noe som virkelig tar tid.

Det ville bli reklame for tøff og hard tampong, med fengende navn som "Bløder´n", "Rambo" og "James Bond". Og størrelser som "mini" og "normal" ville gått ut av produksjon, for kun "extra large" holder ved en mannlig menstruasjon.

Hvis menn fikk menstruasjon, ville noe vært anderledes da? Ja, da ville mannfolka hatt enda mer å skryte av!

//Herodes Falsk

Tiden går fremover, dagene forandrer seg, men likevel føles i dag like tungt som i går. Et lite stykke menneskelighet forsvinner fra det store puslespillet, sakte men sikkert oppløses det. Det er kommet til et punkt hvor bildet er ugjenkjennelig, hvor jeg mister brikkene i et håpløst forsøk å gjøre det helt igjen. Mens jeg leter etter nye brikker, forsvinner de gjenværende. Til slutt er brikkene så raknet bort at det er umulig å fullføre spillet. 

Tiden går ikke fremover, dagene er de samme, men i dag føles tyngre enn hva det var i går. Så lenge slet jeg med å finne ut hvor brikkene skulle ligge, da jeg nesten hadde fullført spillet, sklir det bort. Jeg er så sliten av spillet, jeg er så trøtt av å lete gjennom tusenvis av brikker, brikkene som skal gjøre meg hel. Nesten var jeg der, det var så lite igjen. 

Så sitter jeg her, men en hau meningsløse brikker som skal gjøre det store puslespillet. Alt er oppløst, og jeg orker ikke å pusle igjen. Jeg er ferdig med pusling, jeg blir ikke ferdig uansett hvor mye jeg prøver. Hvorfor syns andre det er så lett? De har flere brikker som passer, og treffer hver bidige gang. Hvorfor er mitt puslespill så forbanna vanskelig? Kunne ikke jeg fått et bilde uten mørke biter? De lyse brikkene jeg sitter med passer ikke inn med resten.. 

Skal jeg pusle alle de mørke brikkene for å få et større bilde, eller skal jeg velge de lyse - og heller få et mindre? åhh...






Jeg har aldri hatt så vondt i kroppen som jeg har nå. Det verker langt inn i krosryggen, beina sjelver, pannen renner og hjertet vil ikke roe seg. Aldri skal jeg løfte et ekstra kilo til, nei vent - ikke femhundre gram. Den harde, dumme, fæle, irriterende sterke personlige treneren, tror jeg er sterkere enn det jeg egentlig er. Seriøst, se på meg, tror du jeg klarer hundre kilo i markløft? 

Det ironiske er at jeg jobber på Elixia, så jeg burde jo elske å kjenne svettelukten min suse inn i neseborene, melkesyra ta sin plass og ukke og stønne på hvert trekk. Men nei, jeg hater det. 

"Pappaen min er sterkere enn din!"





Elixia for life, eller kanskje ikke...

Trener dere mye? Hva trener dere?



Hva skal dere i sommer?

Kald som hvit snø renner du gjennom meg. Jeg kjenner på hvor godt det gjør inni meg, hvordan du åpner veiene mot hjertet. Kysset ditt er frisk som fjelluft, åh hvor godt det er å smake på deg. Munnen din mot min, våte saftige kyss. Jeg sluker deg i meg, får ikke nok. Ikke slutt, jeg er så tørst på deg. Elsker tanken på at jeg kan få deg når jeg vil, hvordan jeg kan velge om jeg vil ha deg eller ei og at du alltid vil være der- ventende på meg. Jeg tar en pause, venter litt, til våre lepper møtes igjen, et stort, saftig og vått kyss. Vi holder på i evigheter.. Helt til..

.. Faen, melkekartongen er tom.







Skal flytte inn i et nytt hus, og aner ikke hvilken stil jeg vil ha på rommet. Skal ha et rom til soverom og det andre til garderobe. Hjelp?

ELLER



//Bilder tatt fra google

Vet ærlig ikke hvor jeg skal begynne, for latteren har satt seg fast i halsen av oppgitthet. Jeg er garantert ikke den eneste som er berørt av at små jenter som kommenterer på et innlegg ved "fin blogg" etterfulgt av "kommentere på min?" - eller så er du den som føler seg truffet... Bare fordi du skrev at jeg hadde en fin blogg på et tungt, personlig innlegg, er jeg da pliktet til å svare på din? Please. Jeg har ingen interesse av å kommentere bloggen. Hva skal jeg kommentere - hvor vanlig 13åringens blogg var? Nei ellers takk, det går fint.

Leste et innlegg for ikke så lenge siden om "hvorfor blogge når ingen kommenterer?". Da datt jeg nesten ut av stolen.. nei, senga. Da har jeg et spørsmål tilbake ; hvorfor blogge når det å få kommentarer er målet? For min del, som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, er det å få kommentarer ikke mitt mål. Jeg må nok selvvisk fortelle at jeg skriver hovedsakelig for meg selv, spesielt når det kommer til personlige innlegg. Grunnen til at jeg publiserer de er fordi jeg vet jeg ikke er alene. Jeg deler min erfaring, mine tanker og følelser til dem som vil lese og kanskje kjenner seg igjen, for å vise at de heller ikke er alene om det. Da kan jeg absolutt ikke forvente at de skal kommentere. 

Men nå må jeg ærlig innrømme at jeg desverre faktisk trykker på linken disse småripsa sender. Og det er så langt ingen som har overrasket meg en plass innerst i beinet. Jeg har så mye på tunga som vil ut, men i rest my case. 

Kommentere på innlegget eller? Jeg kommenterer tilbake! Lover.

Please.. 



De kommer ikke uventet, disse inneklemte, vonde følelsene. Du kjenner på kroppen at de har vært inni deg lenge, men har bare ikke funnet veien ut. Det er en form for lettelse da de tar sitt første steg ut i verden. For lenge har du smilt når du egentlig kunne ha grått, ledd når du egentlig skulle ha skreket, sagt ja når svaret egentlig var nei. For lenge har du latet som du elsket deg selv, mens du egentlig ikke kunne fordra speilbildet ditt.

Nå er de her, disse harde, rasende følelsene. Disse følesene av håpløshet, tretthet og sinne er nå en så stor del av deg, at du ikke vet hva du er foruten. For lenge har du grått og skreket, vært utilgjengelig og utilstrekkelig, hatfull og likegyldig for at du kan huske hvordan det var å smile, le og leve. For lenge har du hatet deg selv, til å huske hva det er å elske. 

De forsvinner ikke, og du prøver ikke å bli kvitt de, disse livløse følelsene. De bare er der, ubetydelige. Dem gjør ingen forskjell lengre, men det er likevel en byrde å ta vare på de. En byrde som er for tung å bære, men for vanskelig å gi slipp på. Du har egentlig ikke gitt opp, du husker bare ikke hva du savner og hvilket mål du kan følge. Sakte forsvinner du fra denne verdenen, og det eneste som er igjen er en sjelløs aske fra det som en gang var selvkjærlighet.

"... If you're wondering which way to go, remember that your career will never wake up and tell you that it doesn't love you anymore."


- Lady Gaga 

Gene Tierney - Anita Ekberg - Marisa Mell 

Prinsesse Margartet - Marilyn Manroe - Birgitte Bardot

Grace Kelly - Jean Shrimpton

Er du enig? Hvem syns du jeg mangler?

De ligger langt nede på anklene dine, de lyseblå dongeribuksene med snusboksmerke i baklomma. Beina er som lys brunost med skille etter badeshortsen. Nervøsiteten blir sterkere i de mørkebrune øynene dine. Usikker står du om hva du skal gjøre nå. Hvorvidt det er lurt å sette igang en samtale eller om stillhet er utveien fra faenskapet du nå har rotet deg borti. Jeg har bokstavelig og bildelig talt tatt deg nå med buksene nede. 

Kraften fra dyttet er større enn forventet, og den muskuløse kroppen din faller på senga bak deg. Slu som en rev trekker jeg på smilebåndet, med et forvirrende glimt i øyet. Du vet at en samtale ikke hjelper og stillhet vil aldri få deg ut av faenskapet du nå har rotet deg borti. Jeg har bokstavelig og bildelig tatt deg på senga. 

Hikksende prøver du å få fram noen ord, men det stopper på den kjønnssykdomsfyllte tunga di. Redselen blir sterkere i de mørkebrune, skyldige øynene dine. En skikkelse flytter seg fra sengen, men forstår raskt med blikket jeg sender at det er bare til å bli. Jeg ser på deg, uten et ord å si. Blikket mitt har talt for seg for lenge siden, og du håper inderlig på at dette er uvirkelig. Du trenger virkelig ikke å være smart for å forstå at det du har gjort er dumt. Helt jævelig. 



"... å være god". Vi tror vi er verdens navle, mens vi egentlig ikke har særlig stor betydning i resten av verden. Norge er vel og merke en av de rikeste landene i verden, vi suger opp sort gull fra havbunnen og sparer pengene til senere generasjoner. Forhåpentligvis slik at jeg får kjøttsuppe til middag når jeg sitter med gebisset i vannglasset og kølapp til himmelriket. Sett bort i fra at det går isbjørner i gatene, er Norge i utlandet kjent for å være den ideelle velferdstat som skal få slutt på elendigheter ved å bekjempe mobbing.

Ingen har noe i mot utlendinger, hvem har vel det? Det er støtt og stader innsamlingsaksjoner til de i u-land, bøssebærere som sliter ned dørstokkene og du gråter til hjerteskjærende reklamer på andre juledag. De fleste pleier å gi en slant, jeg med. Men når disse utlendingene kommer til Norge, da er det andre boller. De er nå inntrengere, svartinger og farlige. Norge er uten tvil et av de landene med høyest giverglede, men dette snur seg fort når vi nå skal dele landet med våre nye landsmenn.

Nei, vi nordmenn er et merkelig folkeslag. Vi er stoltere enn den stolteste hanen det er mulig å oppdrive. Vi er stolte over kongehuset, holmekollen og rosenborg fotballklubb. Vi er stolte om barnet vårt vinner fjerdeplass i langrenn på skolen, vi er stolte over nattjobben på essoen borti gata og vi er stolte over bindesen. Vi er i underkant av fem millioner, men det stopper oss ikke i å tro at vi er verdens navle. Vi har tross alt brunosten med ostehøvelen - whats not to be proud of, liksom?

Smertene stikker som rosetorner i kroppen. Nervøsiteten stiger ved hvert hjerteslag. Redselen for hva som vil komme er stor. Ordene kretser rundt på tungen, men likevel lager de ingen lyd. Hva er begynnelsen, hva skal være slutten. Jeg stiller meg selv spørsmålet, hvordan kunne du?

Jeg ser på de trøtte øynene dine, de skimter likegyldighet. Nå kommer det, tenker jeg, nå er begynnelsen. Du var der bare for å bryte meg ned. Sakte men sikkert spinte du hjulene mine mot elendigheten. Du likte smaken på tårene mine, du likte å se dem trille nedover. Du kunne ikke brydd deg mindre hvordan de sved i sårene. Kuttene i sjelen var store, så hvordan kunne du?

En gang var du naturlig perfekt. Du elsket og ble elsket tilbake. Elsket livet, livet som var gitt deg. Du innså etterhvert at du ikke var fortjent livet, og handlet etter sinte følelser. Kuttene på kroppen ble større, blodigere og smerteløse. Du kjente ingen smerter lengre, de forsvant. Likevel måtte jeg føle de, innerst inne skar de gjennom meg, du var min maske. Hvordan kunne du?

Trøttheten omvandles til smale, sinte øyne. Nå kommer det, tenker jeg, nå skal du få høre hvordan du sviktet meg, dette er slutten. Jeg vet ikke hvem du er lengre. Hvor var du da jeg trengte deg, hvor var du da jeg skrek for hjelp? Du sto og så på, du sto smilende og latet som du ikke så. Løftet klarte jeg ikke alene, men du preste meg heller ned. Du lurte virkelig alle med ditt likegyldige smil, du lurte alle med latteren din. Ingen visste hvordan tårene fosset inni meg, ingen visste hvordan magen vridde seg hver gang du smilte. Du var masken min, en håpløs, skadende og følelsesløs maske. Uten masken, hvor skal du gjemme deg? Du sviktet meg da jeg trengte deg på det meste, du lot mine hjul spinne videre. Hvordan kunne du?

Jeg kjenner sinnet forsvinne, hatet løses opp i biter. Øyenlokkene er tunge, pusten er svak. Et siste sukk og det er over. Speilbildet ser på meg, hun svarer ikke. Jeg ser på meg selv en siste gang, og spør, hvordan kunne du?





Du synker sakte sammen, kroppen klarer ikke å holde deg oppe. Gleden i øynene dine er borte, de er nå fyllt med kalde tårer. Kinnet ditt er rosenrødt og du fortvilt tørker tåren som renner nedover det. Igjen tørker du bort et nytt. Igjen og igjen til du gir opp. Alle tunge tanker raser gjennom, de håpløse, skyldfyllte og triste tankene. Ord er umulige å sette fast på hvordan du føler deg. Alt er mørkt. 

Du så på hvordan livet svevde bort, sekund på sekund. Redselen for at et åndedrag var det siste, var stor. Uansett hva du prøvde så ville ikke dødsprossesen sakne. Det gikk fortere enn forventet, og fortere gikk det for hvert minutt. Du la ditt tunge hodet på hjertet hans, passet på at det fortsatt slo. Hvert slag var et håp på at det neste kom snart. Du håpet at hjertet ville slå for alltid. Rolig visket du i øret at det er ok, at den slitne kroppen skulle hvile. At du ville at han skulle reise seg, smile og gi deg en klem, sa du ikke. Du skulle ønske du fortsatt kunne tro at han en gang kom til å gjøre det, og ble sint på hvordan du hadde sluttet å håpe. Det var ingen tvil.

Du så på hvordan livet forsvant. Redselen for at hans blikk på deg var det siste, var stor. Uansett hva du gjorde, vllle han aldri le igjen. Det hadde gått fortere enn forventet, og du mintes siste gang han lo med deg. Du tok handen hans, og klemte det hardt og ventet på at han skulle klemme tilbake. Han klemte ikke tilbake. Det skrek inni deg om at han ikke måtte forlate deg, men du visket i øret hans du var der med han, at han kunne gi slipp. Du skulle ønske at alt var en drøm, og ble sint på hvorfor du aldri våknet. Det var for uvirkelig.

Du er knust, kroppen jobber på spreng for å holde det lille som er igjen itakt. Sorgen i de tørre øynene dine gir et blikk på at alt er slutt. Kinnet ditt er likblek og du likegyldig tørker haken for de siste tårene som hadde rent ned. Tårene kommer ikke mer, de er oppbrukt. Alle de tunge tankene har vendt deg mot deg selv, alle de håpløse, skyldfyllte og triste tankene. Hvordan du føler deg nå, kan selv ikke du sette ord på. Du døde med han.  

Det er bittersøtt, du smaker forsiktig på følelsene som strømmer gjennom kroppen. De er umulige å unngå, men likevel så fjerne. Langt borte i et rom innerst inne produseres de. De søte, uskyldige og rusende følelsene. Det kniper hver gang det kommer en ny storm av uventede kjenninger. Godt gjør det, mens riene fortsetter. Det trekkes litt skjevt på smilebåndet og avsluttes med et tungt og luftfullt sukk. Åh, hvor godt det er. 

Det er vondt, du liker ikke smaken på følelsene som strømmer gjennom kroppen. De er umulige å unngå, de er alt for kraftige. I et rom langt der borte produseres de. De vanskelige, skyldige og settende. Det river hver gang det kommer en ny storm av ventende kjenninger. Vondt gjør det, mens følelsene ikke slutter. Det rynkes litt skjevt på pannen, øynene lukkes og det hele avsluttes med en tungt og luftfattig sukk. Åh, hvor vanskelig det er.

Det er forvirrende, du vet ikke hvilken smak de har, de følesene som strømmer gjennom kroppen. De er mulige å unngå, men du vil ikke. Dypt inni hjertet produseres de. De søte og vonde, uskyldige og skyldige, rusende og avhengige følesene. Det kiler hver gang det kommer et vær med sommer og regn av uventede kjenninger. Godtvondt gjør det, mens man kjenner etter nye følelser. Det trekkes på smilebåndet mens en tåre triller nedover kinnet, og det hele avsluttes med et smilende sukk. Åh, hvor godt det er å være forelsket. 



Vi hadde akkurat et foredrag om blogging, og jeg kjente da en urgende følelse for å hive meg på bloggtrenden igjen. Som vi snakket om, er blogging en form for dagbok - og det er akkurat hva jeg pleide å bruke det til. Jeg hadde da en frihet til å skrive hvordan jeg hadde det, hvorfor jeg hadde det sånn og hvordan det hadde gått seg til. Det var befriende å vite at jeg ikke alltid måtte fortelle personer personlig hvordan det gikk til, men kunne bruke bloggen til å forklare min psykiske lidelse og det som fulgte med. Da var det lettere for de andre å vite hvordan jeg hadde det, og hvordan de kunne være med meg og hva de kunne forvente.

 Nå som det er sagt, skal jeg nok komme tilbake med storm. Nå har jeg holdt meg "inne" så lenge at det vil komme en foss med ord som blir til meninger, følelser og diverse faenskaper jeg roter meg oppi. Jeg er som en åpen bok som er sinnsykt vanskelig å lese, good luck. 





Jeg har lært noe de siste par dagene, og det er at rehabilitering tar tid. Både mentalt og fysisk. Jeg har lært at jeg metaforisk sett er i samme situasjon som en som har brukket foten. Brekkinga gjør vondere enn du kan tenke deg, til og med legginga av gips gjør vondt-selvom den er for å holde alt stødig og stabilisere. Ukene med gipsen på den brukne foten er slitsomme, harde, tøffe og man er ofte utilstrekkelig og utilgjengelig. Så kommer endelig dagen gipsen skal av, man har ventet lenge på det. Nå skal alt bli godt igjen.

Så kommer det jeg har lært. Skuffelsen når gipsen blir tatt av er stor, for alt er jo ikke bra. Foten er svakere enn den andre, gjør kanskje enda litt vondt og du kjenner den så vidt igjen. Men var det ikke meninga at når gipsen blir tatt av, at alt er greit? Nei, det tar tid, det skal styrkes igjen, trenes opp, bli som før.

Og jeg har lært, at det er et helvetes slitsomt det jeg går igjennom, og det vil ta mye lengre tid før alt blir bra.

Det høres helt ulogisk ut å si at mitt liv går som varmt smør på skinner, for tiden. Det jo ledes akkurat dit det skal, eller ønskes at det skal. Det høres helt ulogisk ut å si at absolutt alt egentlig er under kontroll. Alt tas jo hånd om, alt blir stelt med, alt holdes øye med.

Det høres helt ulogisk ut å si at mitt liv går som varmt smør på skinner, for mine følelser er i en ustyrelig ustabil tilstand. Jeg vet ikke hvor det ledes og jeg aner ikke hvor jeg vil det skal ledes. Det høres helt ulogisk å si at absolutt alt egentlig er under kontroll, når det er jeg som tas hånd om, jeg som blir stelt med, jeg som holdes øye med og har absolutt ingen anelse hva som skjer eller hva som kan skje.

Det høres helt logisk ut at jeg vil at jeg skal bli bedre. For ingen vil leve i smerter, uvissthet eller håpløshet. Det høres helt logisk ut å si at jeg holder motet og håpet oppe. For en gang, uansett hva, så vil alt gå bra.

Det høres helt logisk ut at jeg vil at jeg skal bli bedre. Jeg vil ikke leve i smerter, uvissthet eller håpløshet, men det har blitt en så stor del av meg at jeg vet ikke hva jeg er uten. Det høres helt logisk ut å si at jeg holder motet og håpet oppe. For jeg håper det skal gå bra. Men jeg holder ikke motet oppe, og håpet stakk fra meg lenge siden.

På en absurd måte vil jeg ikke bli bedre, selvom på den andre siden det var alt jeg håpet for. Tunge følelsene, mørke tidene har blitt en så stor del at jeg er redd jeg mister meg selv uten dem. Jeg er redd for at jeg også mister det gode, kreative, tankene. Jeg er redd jeg bare blir meg, uten å vite hvem jeg er.

Det er ikke deg jeg er sint på. Likevel behandler jeg deg som du var mitt livs container, hvor jeg kaster ting jeg har samlet i poser og spart på lenge. Hva jeg prøver å kaste i deg har smyget seg sammen oppi de posene i over lengre tid, at jeg ikke lenger har kontroll på hva som er inni de. Likevel treffer den ene posen på deg etter den andre. Noen er til og med litt større enn de andre. Du får vondt, jeg ser det. Men jeg klarer ikke å bry meg om deg. 

Jeg kaster så mange poser jeg overhodet kan på deg, i håp om kanskje hvis jeg kaster hardt nok sprekker posene seg, og jeg får se hva som er inni de. Fordi jeg vet ikke hva som er inni de lengre. Du får bare vondt, du prøver å riste av deg og bukker for posene. Men ikke rist de av deg, ta de imot! Åpne posene, se hva som er inni. Vær så snill. Ikke gå fra meg, åpne posene. Se hva som er inni, fortell meg hva du ser. Fortell meg hvorfor jeg er så sint, for jeg aner ikke hva jeg gjør med meg selv. 

Vær så snill ikke gå. Åpne posene, jeg vet jeg vil bli kvitt de, vær så snill, fortell meg hva som fyller kroppen min med slik sinne. Jeg blir så redd...

.. når jeg ser du ikke gjør det. Du sier at du vil jeg skal snakke om det, høre hvordan jeg har det, fortelle meg hvordan det kan bli bedre, gi meg en skulder å gråte på og være et søppel for all min frustrasjon. Men hvordan kan du si det, når jeg vet det er du som alltids er den som prater, forteller meg hvordan jeg har det uten å gi meg noen hint om hvordan det blir bedre, snur skulderen vekk fordi du vil ikke bli våt av mine tårer og tar min frustrasjon alt for personlig, at det ender opp med at jeg bærer på mer søppel enn det jeg gjorde i utgangspunktet.

Hvorfor kan du ikke bare være der for for meg, på min måte denne gang?

Vi kjenner kroppene våres best, vi vet vår smerteterskel, vi vet hva følelsene våres sier og hva vi gjør med dem, vi vet hva som beroligerer oss og hva vi er redde for. Vi vet våres grenser eller hvor langt vi kan utvide dem. Vi vet når å begynne å leve, hvordan å leve og vi vet definintivt når det går for langt.

Jeg kjenner smerter i kroppen og klarer ikke mer, følelsene sier at det regner inni meg av uløste tårer og at jeg aldri vil komme ut av det, ingenting beroligjør meg fordi jeg opplever alltid å ta feil og jeg er redd alt. Jeg har ingen grenser for jeg er blottet av virkeligheten, men det er likevel ikke grenseløst. Jeg vil ikke leve for jeg vet jeg mislykkes og at det aldri nås hvor jeg vil.

Du sier smertene vil gå over og at jeg kommer meg gjennom dette, at tårene omsider vil løsne og at jeg vil føle meg bedre. Du forteller meg at du prøver å beroligjør meg og skal stille opp og gjøre det bedre og at jeg har ingenting å være redd for. Du sier du vet mine grenser, men at jeg gjemmer meg for virkeligheten, men grensene er gode. Du sier at jeg lever og er tøff som alltid får det til og at en gang vil jeg nå der jeg vil.

Men jeg tror deg ikke. Jeg tror ikke jeg kommer igjennom dette. Er jeg da den personen jeg ikke trenger?

.. til å forstå meg. Jeg trenger ikke deg til å fortelle meg hva jeg må gjøre. Jeg trenger deg ikke til å ville det beste for meg. Jeg trenger deg ikke til å like hvem jeg er. Jeg trenger deg ikke for å puste.

Derimot..

Jeg trenger deg til å lære meg å forstå meg selv. Jeg trenger deg til å lære meg å finne mine egne løsninger. Jeg trenger deg til å lære å ville det beste for meg selv. Jeg trenger deg til å elske meg. Og jeg trenger deg for å leve.

.. visste jeg at du ikke ville kunne stå opp for meg. Jeg visste at du ikke ville holde det menneskelig vettet til å ta vare på meg. Jeg visste at du ville feile på hvert eneste punkt å elske et menneske. Da jeg først så deg, tvert i mot jeg visste at du ville knuse meg til det innereste bein, til det kun var røyk av sjelen min igjen. Jeg visste at du ikke ville plukke opp beinrestene og i et håpløst forsøk prøve med all kraft og sette de sammen igjen. Jeg visste at du ville bare gå fra meg. Jeg visste du ville la meg ligge i evighetens elendighet.

Da jeg først så deg, visste jeg ikke at du ikke var mann til å stå opp for deg selv engang. Jeg visste ikke at du ikke kunne elske andre før du elsket deg selv. Jeg visste ikke at du prøvde å la være å knuse meg. Da jeg først så deg, visste jeg ikke at du faktisk ville ha meg.

Likevel er jeg fortsatt overrasket over hvordan du egoitstisk røykte opp min sjel fordi du visste den var sterkere enn din, lot være å plukke meg opp i frykt for andre og lar meg fortsatt ligge i evighetens elendighet fordi du er redd for å elske.

.. mens hjertet gradvis går ut av rytmetakten. Det slår hardere, fortere og kraftigere, men brystet ditt er helt stille. Hjertet forflytter seg fra den ene siden til den andre, som om det frebrilsk vil ut. Det blir ikke lettere å puste. Du blir lagt ned i bakken med tunge knær på brystkassen og to hender holder pinsomt fast rundt halsen, for på en irrasjonell måte må hjertet forbli i kroppen, det må ikke ut. Men du sitter fortsatt oppreist.

Dirringen i beina, den vonde følesen av at musklene smelter, samtidig som de for en siste gang må gi fra seg kulderykninger- legges nesten ikke merke til. Du har ikke tid til å tenke at dersom du nå reiser deg nå, vil du sansynligvis falle om. Men beina er helt i ro. Du får ikke puste og det stikker i brystet.

Hendene og armene dine er på dette tidspunkt blitt så numne at om du tar på de, vil de ikke føle noe. Du vet ikke helt hva de har opplevd, for du har vært opptatt med å gjenta inni deg det går bra, det går bra , hundre ganger. Du prøver å puste, men hjertet vil ikke ligge stille.

Hodet spinner rundt. Du ser kanskje litt dobbelt og får ikke med deg noe enn romtrerendes lyd fra hjernen. Åh, tenker du alltd. Funker den virkelig? Eller er det bare lyden av en motorsykkel som delene faller fra hverandre? Du får vondt for å holde blikket oppe, for det eneste du klarer er å prøve å puste. Men det hjertet vil ikke la deg være i fred.

Hver gang tror du at du kommer til å besvime. For av og til gjør du det. Men du har lært at ved å bevare roen så skjer det forhåpentligvis ikke noe annet. Hjertet legger seg omsider på plass, kroppsdelene får følelser igjen og pustinga tar lettere på. Du smiler til de rundt deg, de smiler tilbake, de har ikke merket noe.

Men egentlig gråter du inni deg, tusen håpløse tårer. For dette må du gjennom hver dag, i forskellig grad. Og du lurer alltid; hvor lenge må jeg bevare roen, hvor lenge skal dette foregå, hvorfor tar det aldri slutt?

Jeg gir opp.

... den holdningen din, der du står og holder fastklemt på den inntjente resepekten. Der du står og slepper ut fornuft og samvittighet, bare for å få plass til det du tror er innkommende respekt. Du tror at å gi slipp på andres tillit hjelper deg til å komme høyere, til å have inn respekt. Men tro meg, eneste du gjør plass til er egoet ditt.

Du er et klassisk eksempel på hvordan en kan tro at med å avsløre andre, utlevere de og ikke lengre bry seg, skal gi deg ære og berømmelse. Du tror mennesker vil synes du er bedre om du ignorerer de som er værre. Du tror de vil like deg om du misliker de som ikke er gode nok. Men jeg skal fortelle deg en ting jeg kjære, det fungerer ikke sånn.

Du ser det kanskje ikke nå, og vil muligens aldri innse det. Men det er du som til slutt blir avslørt, utlevert og som ingen bryr seg om. Du vil bli ignorert fordi du er værre og bli mislikt for du ikke er god nok lengre. Og den respekten du trodde du hadde tjent, den var der egentlig aldri.

Gudene vet hvorfor det er så mye oppstyr rundt denne romantiske dagen. Romantisk, sier de. Hva som er så spesielt romantisk med denne dagen annet enn kanskje litt ekstra ros og kos vet jeg ikke. For de med kjæreste da, selvfølgelig. Jeg med uten kjæreste har ikke noen problemer med denne dagen. Jeg trenger ikke valentines day for å minne meg på at jeg ikke har kjæreste, for det husker særdeles godt de andre 364 dagene i året.

Valentines day er ikke annet enn en dag hvor kjæresten skal gi like mye kjærlighet som han ellers vanligvis gjør. Vise litt ekstra oppmerksomhet med kanskje en liten gave på lur eller to. Men hva så er så forbanna romatisk å måtte føle seg tvungen til å oppfylle denne dagens krav, vet jeg ikke. Sånn litt ekstra ros og kos denne dagen burde være mulig å oppfylle uten måtte ha en dag som sier du skal det.

Morsomt å høre jenter gråte over denne dagen, fordi de ikke har kjæreste. Men hei jenter, dere har ikke kjæreste i morgen heller.

Høres kanskje en smule bitter ut, men nei her er det ikke noe sure miner i gården. Jeg ler av folk som blir så forbanna hysteriske over et kort fra kjæresten med en liten uskyldig rose hengendes med. Vel, jeg griner heller når folk blir oppspilt over en rose de har fått på en helt aminnelig hverdag. Det som er romantisk. Den ekstra oppmerksomheten som kjæresten selv har funnet på, han selv som husker hvor mye han elsker deg, at han bruke penger på deg selvom han ikke behøver det. Det er slike ting jeg med uten kjæreste blir bitter på av å høre. Ikke når han gir deg en rose fordi han er nødt til for å oppfylle krav, ellers så får han bank. Det er uromantisk.

I Spania prøvde jeg uker med detox-dietten ( se lengre ned i bloggen), jeg fikk litt fart på mosjon og kosthold. Sommeren kom og det ble flytting. På sommeren er det meget lett å skeie ut med god mat, alkohol og usunne fristelser. Det blir ikke mye tid til trening når dagene går til soving, stranda og festing.

Men nå er jeg klar til å starte på nytt. Det ekstra sommerfettet skal bort, overskudd med energi skal komme, helsa skal på topp og jeg vil bli super fornøyd igjen. Jeg har nå blitt medlem i Elixia og skal bli en stamtrener der. Merk mine ord. En venninne av meg - Ingeborg, har også startet. Det er alltids lettere når man er to. Vi skal satse på å trene før skolen.
Det flotte med Elixia er at man får gratis frokost. Kjempe bra tilbud for dem som vil trene før skole og jobb.

I dag morges var vi ved senteret klokken halv syv og hadde en sykkeløkt. Vi rakk ikke annet fordi dumme meg hadde glemt noe hjemme. Vi var i superhumør resten av dagen. I morgen har vi meldt oss på 45 min spinningtime klokken halv syv. Disse spinningtimene er hver mandag, onsdag og fredag samme tid. De andre dagene skal vi følge et program personlig trener fra Elixia har satt opp for meg. Det skal jeg komme nærmere innpå senere, for de som er intressert i det.

Jeg ser virkelig frem til å begynne å trene igjen. Skal bli godt !

Livet mitt er som en berg-og-dalbane. Jeg er full i energi, følelser og kroppen produserer lykkehormoner daglig. Likevel har jeg stunder hvor alt er grusomt, ensomt og mine følelser er som et tragisk teaterstykke. Jeg har gnisten, den sitter der, men den vil ikke alltids komme ut.

Dagene suser forbi meg. Tiden går, den kommer ikke. Jeg går glipp av viktige ting og er ukonsentrert. Likevel ser jeg ikke hva som er problemet. Jeg har jo det bra. Har jeg ikke ? Menneskene rundt meg er fantastiske, miljøet kunne ikke vært bedre. Samtidig er det noe som mangler, det lille ekstra til å gjøre meg fullstendig.

Jeg vil leve, stort. Både høyt og bredt, inn og ut. Men det er en indre stemme som sier at jeg ikke er klar. Jeg er ikke klar til å vise meg for verden, utlevere meg. Jeg får høre av meg selv at jeg er utilstrekkelig. Men jeg har så mye å gi. Jeg vil vise hvordan jeg er, hva jeg er god for og hvilke verdier og mål jeg setter meg. Jeg vil vise meg selv. Bli elsket for det, beundret for min styrke og håp. Men jeg er så redd for at jeg vil bli hatet for å mislykkes og være ukontrollert, at jeg til slutt feiler i alt som heter å leve.

Det er flaut hvor lenge siden jeg har blogget. Jeg har så lyst å blogge, men har ikke helt hatt roen til å sette meg ned og klare å sortere alt det kjekke jeg har gjort på en måte at du kan forstå hva jeg skriver. Ser du, den setningen gikk rett vest..

Det har skjedd så utrolig mye kjekt med så sinnsykt herlige mennesker. Jeg trodde bruddet kom til å begrense meg hva jeg turde, ville eller orket å gjøre. Men tvert i mot, jeg har mildt sagt tatt av. Det har skjedd masse masse, men er umulig at jeg kan fortelle dere det.

Hva jeg kan si er at de som har støttet meg har vært fantastiske. De har fått meg i live igjen. Jeg har kanskje gjort et par ting jeg ikke burde ha gjort, men - we only live once. Så det er unnskyldningen..

Jeg har siden sist flyttet til Norge. Tilbrakte et par uker i Bergen hos min bestevenninne Malin. Vi var i Oslo/ Fredikstad og opplevde min første skikkelige fotballkamp.

Jeg har begynt på Stavanger Katedralskole, også kalt Kongsgård og trives kjempe godt. Er utrolig heldig med klassen, for alle virker som super herlige mennesker. Det er mye jobbing, hardt - men jeg skal klare det.

Så, der kom det. Ikke alt jeg ønsker å fortelle, men det er start. Nå skal jeg bli flinkere å komme med innlegg. Det er godt å kunne skrive hva som skjer. Bare vent, jeg skal bli superflink.

Jo mamma, det kan jeg.

Halsbetennelse midt på sommeren er sikkert det værste som kan skje, nesten. Forbanna aircondition ! Det ligger værtfall på lik linje som å brekke ben og ikke kan bade på stranda. Verden er på vei til å gå under. Jeg har trukket for alle vinduer, lukket soveromsdøra, tatt med meg drikke medisin og gått i hi. Her har jeg ikke tenkt å gå ut fra før jeg er blitt frisk. ( Jo, hver sjettetime må jeg ut for medisin.. )

Jeg hadde nok vært ute tross at jeg føler meg slapp og har vondt i halsen, dersom det var noe å gå ut til. Jeg vil ut, jeg vil være med venner, jeg vil glemme, jeg vil være lykkelig. Men det er stemmer i hodet som trekker meg tilbake og sier Tenk Elina, tenk om du blir såret igjen, tenk om de ikke vil være med deg, tenk om du bli enda mer ensom. Og så blir jeg her alene, i mitt lille hi, med et ørlite håp at ting skal bli bedre. Men det blir det faen meg ikke.

Det er evigheter siden jeg har blogget et skikkelig innlegg. Det har skjedd så utrolig mye de siste dagene. Noe kan jeg si, annet vil jeg helst holde for meg selv og de nærmeste.

Jeg og mamma bodde noen dager i huset til pappa, siden hun ble en uke ekstra. Hun hadde leid ut hennes leilighet, så da sto hun uten sted å bo. Det var herlig å ha henne en uke til. Hvorfor hun ble er en annen historie. Vi shoppet, lå ved bassenget, badet, spiste ute og koset oss.

Dagen mamma dro skjedde det grusomme ting, det var litt av et helvete - mildt sagt. Men har ikke så lyst å gå mer innpå det. Nok at de som vet vet det, for å si det slik.

Fredagen og lørdagen skulle jeg vaske ut hele huset til pappa, slik jeg fikk litt penger i lomma. Det er ikke bare bare å vaske 8 soverom, 7 bad, stuer, kjøkken og flere millioner vinduer. Værtfall ikke når man må re opp senger til 17 stykker. Det tok meg mange, men mange timer. Tror det gikk opp i mot 20 - 25 timer.

Det var utrolig herlig å da komme hjem til Andrea. Jeg sov der i to herlige netter. Vi dro første kverlden på Pizza 4 U og var der et par timer. Klokken var vell rundt tolv da vi kom hjem, men det var sinnsykt varmt ute. Tropenatt, kalles det vell. Vi satt oppe hele natten og pratet, nerdet og lo. Vi la oss i syvtiden og jeg våknet selvfølgelig klokken elleve. Det var ikke like kult å være helt alene til hun våknet klokken seks. Eller var det syv Andrea ? Siste dagen gikk strømmen og var borte i nesten fem timer. Vi døde omtrent av varme, maten i kjøleskapet ble nokså kastelig og vi var lost uten pc. Rett før jeg ble hentet kom strømmen, og rett etter jeg dro forsvant den igjen. Jeg hadde det uansett super koselig og kjekt hos Andrea og Matias. Utrolig flott at Andrea og jeg fortsatt har kontakt etter så mange år vennskap med mange perioder uvennskap. Andrea er en så fantastisk jente ! Slike som henne møter man bare en gang i livet.

Så nå sitter jeg her, igjen hos mamma, men uten mamma. Venter på at noe skal skje, som tydeligvis ikke skjer, fordi jeg ikke vet hva jeg venter på. Kjedsomhet, kalles det kanskje ? Jeg burde vurdere å komme meg ut i solen ettersom den ikke har sett mye til meg de siste 5 dagene. Jeg ble kalt bleiking to ganger i går, så - bassenget frister litt nå. Jeg skal bli brun igjen.

Jeg spiste forresten pizza 11 dager på rad, samt å lage en helt selv ! Oppskrift kommer senere.

Jeg elsker Spania, utelivet, menneskene, kulturen, maten, væremåten, solen, temperaturen om natten og guttene. Hvordan i alle dager kan jeg forlate dette ? Jeg kommer til å savne alt når jeg flytter til Norge.

Mamma reiser i morgen, så i kveld var siste kveld ute. Bordet ved siden av oss på Coco Loco hadde en fin diskusjon hvor de kom fra til at jeg måtte være minst 20 år.  Morsomt det hva du kan finne ut når spansjoler ikke vet at du kan spansk. Mens bareieren på Beach Lounge syns jeg er gourgeous, eller hvordan faen det staves.

Jeg ser rundt meg hvor kjekt Spania er og gråter inni meg ved å tenke på at denne hverdagen jeg har når vil ta slutt. Jeg vil flytte til Norge og leve at A4 liv som ca. hele befolkingen av Norge lever.

Jeg er ikke sånn helt perfekt edru og har brukt 30 for å ikke ha skrivefeil i dette innlegget, for å si det slik. Så tror jeg skal avslutte nå. GOD NATT !

Dagen i dag har ikke vært slik jeg håpet den skulle være. Nei, tvert i mot. Den ble slik jeg fryktet. Jeg har hatt en kvalmendes følelse opp i halsen fra morgenen av, og blir ikke bedre. Den forsvinner, men kommer tilbake like fort som den forsvant.

Ikke bare at dagen var elendig fra før av, så skal det bli værre med krangling. Jeg er i et hjørne hvor jeg har en kort lunte som eksploderer ut stygge ord. Jeg har sagt sårendes og hjerteknusendes ting og har enda ikke sagt unnskyld. Noe jeg vet jeg burde og jeg har lyst å si. Men det kommer ikke ut. Jeg tørr ikke.. Hva om jeg ikke blir tilgitt.

Jeg sa noe så slemt til min mamma at jeg håpet hun krasjet med flyet i morgen. Hvem kan si noe sånt ? Jo, en femåring som ikke vet bedre. Så har det seg slik at i blant er jeg nøyaktig slik en femåring ikke burde være. Jeg er svært følesesmessig berørt av flykatastrofen som skjedde noen dager siden og fortsatt pågår, og at jeg da sier noe sånt er helt villt.

Jeg vet like godt som at jorden er rund, at det er jeg som har gjort noe galt og slemt og ingen andre. Likevel sitter jeg med en ekkel "offer" følelse. Jeg er såret, mens jeg har såret mest. Jeg vil bli trøstet, men det er jeg som burde gi trøst. Jeg vil gråte, men det er jeg som burde tørke andres tårer. Jeg føler meg ensom og forlatt, men det er jeg som har flyktet.

Men unnskyld, jeg mener ikke å være slem. Jeg elsker deg jo.